Jeg startet dagen i dag med en kraftig stripe over pannen. Den slynget seg videre ned ved høyre øye og endte i en sving på kinnet. Du kjenner kanskje til problemet med stramme tennissokker og mønstret hud i ettertid? Jepp, bare i ansiktet. Og de forsvinner ikke på et blunk heller.
Dermed fulgte en tur til skolen med lett sosial fobi. Et menneske kan bare late som de klør seg i pannen en viss tid før det i seg selv vil tiltrekke oppmerksomhet. Jeg har også skillen på feil side, og hetten hadde ingen funksjon i og med at det var opplett. I sånne situasjoner blir man plutselig veldig vàr om folk titter på deg, og ruller hodet både sideveis og ned ved passering av andre spaserende. Bussen ble et annet kapittel, med en god del "hmm, tenke"-håndbevegelser mot hodet. Dette ble så fulgt opp av en lett massering av hudområdet i håp om at det kunne stimulere til økt restitusjon.
Først da jeg kom på skolen oppdaget jeg at det å tafse på stripen, rett og slett gjorde den mer synlig. Herlig. Sluttet med det. Gruppen min hadde plassert seg innerst i kantinen. Fantastisk. Som om man ikke blir nok oppmerksom på hvor lite elegante armene og resten av kroppen vagger seg gjennom det uendelig lange rommet. (Sett reklamen med hun som skal vaske badet, og pluselig ekspanderer det noe voldsomt?) La meg legge til: høyhælte sko som klikker er da ikke et sjakktrekk.
Det gikk fint. Ingen lo. Stripen forsvant. Jeg sluttet å være så selvbevisst etter hvert. Og levde lykkelig resten av dagen.
3 kommentarer:
Du kunne hatt lue på. Det begynner jo å bli kaldt. og noen bruker lue nesten hele året. Eller du kunne tatt på sånn "hippie-bånd" rundt hodet som lissom er inn nå...men da har jeg ingenting idé til noe som hadde skjult stripen som svingte seg ned på kinnet...sikkert kjipt for deg. Jeg opplevde forresten det samme her om dagen.
Samme effekt med stripen, som om det var en enorm kvise altså.
Veldig lite kult.
Men jeg tror faktisk man er mer opptatt av den selv, enn hva andre er. Om det er noen trøst :)
Jeg tenkte på det etterpå. Man er nok mer selvbevisst enn hva godt er. Men der og da føler man så lite for å bli fnist av. Jeg kunne jo måtte levd med et arr i pannen eller noe, og da blir man jo vant med det.
(Og jeg hadde ingen lue tilgjengelig)
Legg inn en kommentar