Hunden min har en ting for klementiner. At hun faktisk spiser frukt er ikke så overraskende, det bosspannet som hun er. Potetskrell og løk går tross alt ned på høykant. Men klementinene og Tania - der har du et ekte kjærlighetsforhold. I går satt jeg i sofaen og skrelte meg en liten oransje en, mens dyret lå langstrakt foran peisen og døste. Et skrell - to skrell - og der var hun lynkjapt på beina for å lukte hva som foregikk. Dette skjedde like fort som i skrekkfilmene, der de kvepper deg med å reise seg brått opp i sengen og se seg rundt hvor lyden kom fra. I dette tilfellet, altså klementinlukten og ingen monstre under sofaen. Så fikk hun en båt for innsatsen. I dag skulle jeg skrelle meg en til, og tenkte at hun aldri i verden ville våkne ute i gangen og lukte klementinen fra soverommet. Men jammen, litt etter jeg var ferdig å fjerne skallet, der kom hun lett på foten med snuten i full aktivitet. Og fikk så klart en båt for innsatsen. Heretter skal jeg slutte å rope på henne (det funker jo uansett dårlig), men heller skaffe meg en flaske med klementin-essens.
1 kommentar:
Jeg forstår henne godt. Klementin er jo kjempegodt, og lukten også. Stakkar, hun kan ikke noe for at hun er en hund og det ikke er vanlig for dem å spise klementin...
Legg inn en kommentar