Smalahove

Eg har ete smalahove! 

Det begynte med en onkel, tante og fetter som hadde smakt på fenomenet og foreslo det burde utprøves av resten av slekten. Tøff som vi er. Nå fungerer det engang sånn at man ikke har noe McSmalahove på drive in, så vi måtte først ta toget til Voss.  "Velkomne te ei trivle' stond pao Løno." På Smalahovetunet ble vi plassert i et stabbur fra 1700-tallet, etter vi hadde klart å gjette vekten på den tidligere tunoksen, nå utstoppede veggpryden. Med en matchvekt på 1200 kg og en slaktevekt på omtrent halvparten, ble det mye regning på antall kjøttkaker dyret kunne resultert i. 

Så kom Løne med et fat smalahove. "Ein ska eta smalahove, ikkje pirka". Mange tenker at du får en sau med glinsende øye som nistirrer på deg og teller hvert tygg med vonbroten mine. Nei nei. I grunn ser det litt ut som en flat røykeknoke, og øyet ligger under skinnet. Smaken er for øvrig fortreffelig, litt som røykt pinnekjøtt. Problemet er jo bare at det er et hode. Sindre begynte å kutte ut en firkant ved siden av meg, løftet den av og blottla tennene til dyret. Ikke akkurat perlerad for å si det sånn, men etter omvisning på smalahovemaskinrommet vet vi faktisk at de blir pusset litt. Hele hodet går for øvrig inn i en vaskemaskin etter at all pelsen er svidd av. Uten Blenda da.

Spiste jeg øye? Nei. Min fetter jafset i seg to og var henrykt. Sindre tok en forsiktig tygg og konstanterte at det smakte som kjøttet, bare litt bedre. Konsistensen var imidlertid deretter. Mitt øye ble liksom litt maltraktert da jeg prøvde å grave det ut, men det var jo uansett bare for nyskjerrighetens skyld. Flink var vi tydeligvis da, for alle fikk "diplom til smalahoveetaren" og jeg ble tildelt en sølvpin med smalahoveform fordi det var min første gang.