Etter at bilen var konstatert kjørbar av ekte mekanikere var vi beroliget og kjørte videre, til tross for den intense skrapelyden ved hvert bremsetråkk. Jaja, den virket jo, og tross alt er kun en brøkdel av bilulykker forårsaket av tekniske feil ved kjøretøyet. For å berolige nervøse foreldre: alle bremsene virket. I Amsterdam (ja, vi dro jo til Amsterdam!) så vi likevel snittet å få guttene på KwiikFit til å ta en titt. Nå er det jo Lise som skriver dette, så det var i alle fall en dings inne i bremsen som hadde knukket, og så satt de inn en ny, og bilen sluttet å bråke. Job done.
Over til litt mer festivitas!
Først det nederlandske språket. Alt uttales - bloh-bloh-harrrk.
Deretter: Vi bodde i et slott! Haalemer-Poort (noko i den duren) er en gammel slags byport, nå kjennemerke for Haarlem. Den har vollgrav rundt og sykkelvei gjennom. Nederlendere sykler overalt. Slottet har også minst to imponerende store vaktfisk i et übergrumsete vann, og en klokke som bjeller to ganger i døgnet. Rett over soverommet.
Bilder!
Lise foran Casa
Om kvelden var jeg overbevist om at det spøkte. Noen må jo nødvendigvis ha dødd i noe som er så gammelt. Om dagen overtok den barnslige gleden over å overnatte i noe så kult som et gammelt slott.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar